Siden 17. august 2015 har den europeiske arveforordningen (Forordning EU nr. 650/2012, EuErbVO) vært gjeldende. Denne EU-forordningen regulerer hvilken arvelov som skal anvendes på en internasjonal arv.

Domstoler og andre rettslige organer i EU-landene (unntatt Irland og Danmark) bruker EUs arveforordning for å avgjøre hvilken nasjonal lov som gjelder dersom en arv har et fremmedelement. Fra tysk side regulerer forordningen også arvesaker knyttet til tredjeland, som Norge.

Frem til 17. august 2015, i henhold til tysk lov (Art. 25 EGBGB gammel versjon), var den juridiske arven etter døden underlagt loven i staten som arvelateren tilhørte på tidspunktet på hans død. Hvis avdøde var tysk, gjaldt tysk arvelov. Dette har endret seg med EUs arveforordning.

For arv etter 17. august 2015 er hele den juridiske arven underlagt loven i den stat hvor arvelateren hadde sitt siste vanlige opphold ved dødsfallet (art. 21 EuErbVO).

Utenlandske regelverk om rettsskifte kan avvike vesentlig fra tysk arveregelverk.

Hvor befinner seg det vanlige oppholdet?

En persons vanlige opphold er der han oppholder seg ikke bare midlertidig. Dette fastsettes ut ifra de faktiske forhold, spesielt i forhold til sosiale bånd og arbeidsforholdet. Et planlagt sammenhengende opphold på mer enn seks måneder regnes fra første stund som ikke-midlertidig. Kortvarige avbrudd tas ikke i betraktning.

En persons vanlige bosted kan derfor endres så snart vedkommende flytter til et annet sted. Dette gjelder personer som flytter permanent til utlandet, men også de som bare reiser midlertidig til utlandet, i alle fall dersom oppholdet der er over seks måneder og selve eksistenssenteret forskyves.

Å bestemme det vanlige oppholdet kan være vanskelig. Dette gjelder for eksempel hvis noen ikke oppholder seg ett sted permanent, men bor i et annet land en stund og deretter i Tyskland en stund og har tette sosiale bånd begge steder.

Lovvalg

Den som har sitt vanlige opphold i utlandet, men likevel ønsker at arveloven i det landet de er statsborger i skal gjelde ved dødsfallet, må foreta et tilsvarende lovvalg.

Dette lovvalget må enten gjøres uttrykkelig i en erklæring i form av en disposisjon mortis causa - vanligvis et testamente - eller i det minste følge av bestemmelsene i en slik disposition mortis causa (art. 22 EuErbVO). Av rettssikkerhetshensyn anbefales et eksplisitt valg.

En tysk statsborger bosatt i Norge kan derfor spesifisere i testamentet at han ønsker at tysk arvelov anvendes.

EU-forordningen skal anvendes dersom testatoren dør 17. august 2015 eller senere (art. 83 para. 1 EuErbVO). Et lovvalg gjort før 17. august 2015, som - for eksempel - ble gjort i henhold til loven i staten hvor arvelateren er statsborger (art. 83 para. 2, 3 EuErbVO), forblir gjeldende etter 17. august, 2015 .

Betraktninger om egen eiendom

Selv om mange viker unna å tenke på sin egen død av forståelige grunner, er det fornuftig å begynne å planlegge sitt eget dødsbo.

Vurder for eksempel hvilken fordeling av boet som tilsvarer dine ønsker og om du må foreta en disposisjon mortis causa (vanligvis betyr dette å lage testament) for at dette skal skje. Vurder hvor du har ditt vanlige opphold og om det er nødvendig i ditt tilfelle å foreta lovvalget beskrevet ovenfor.

Hvis du allerede har opprettet et testamente, sjekk det. Legg eventuelt til en lovvalgsklausul.